hits

Blogg

Krigen vi tok med hjem



Jeg ligger i sengen og ser p det store kartet p veggen, ynene flger der grensene en gang gikk. Viften blser kald luft ut i det varme rommet. ynene svir, ansiktet er stvete. Uniformen har klebret seg fast til kroppen, skoene dekket av mkk.

ret er 2010, en varm junidag i Meymaneh i Afghanistan. Et tre uker langt oppdrag langt der borte er gjennomfrt. Langt unna hjemme, der ute i ingensteds. Jeg tar pistolen ut av hylsteret og legger den p bordet og legger meg i den svrt s innbydende og myke sengen. Mitt midlertidige rom, mitt midlertidige hjem, i Afghanistan. Motivasjonen for dagen er brukt opp. Jeg vil ikke opp av sengen, jeg orker ikke engang ta av meg uniformen. Det er her jeg vil ligge, og ikke leve.

For bare timer siden suste kulene over hodet mitt, prosjektilene traff uforutsigbart rundt oss. Jeg venter p kulen som skal treffe meg. Stillheten som kommer mellom kuledragene varer i evigheter. Alt str stille i de f, men lange sekundene. Frykten gir meg styrke, jeg vet nyaktig hva jeg skal gjre. Det er overlevelsesinstinktet som tar over. Dundringen henger igjen i ret. Jeg hrer skrikene i hodet mitt. Jeg ser ansiktet til de jeg har drept. Det er surrealistisk.

I sengen p rommet i den pkostede militrleiren, ligger jeg og tenker p at jeg gleder meg til komme hjem. Hjem til Norge og trygghet. Til familien min og vennene mine. P Facebook ser jeg venner som sitter i solen langs vannet og drikker l. Arrangementene ker med solens lange tilstedevrelse, men jeg m takke nei til alle bursdager og fester. Men, snart kan jeg legge Afghanistan bak ryggen og reise fra dette helvette.

Det er fredag, 13. November, i Oslo, minnene fra krigen er n en del av hverdagen, det er som et sr som har grodd, men arrene er igjen. Jeg lfter telefonen og gr rutinemessig gjennom nyhetsbilde, "Paris er under angrep", jeg tror ikke mine egne yner. Jeg skroller nedover, og ser overskriftene skrike til meg. Jeg leser gjennom sakene, og det slr meg, hva har vi gjort, hvor har det blitt av menneskeheten?

Krigen er ikke lenger noe vi kan oppske p vre premisser og rmme fra, den ble med oss hjem, som en epidemi. Frykten er n smittet over p oss alle, minnene vil alltid vre et pent sr. Jeg innser at verden har endret seg, volden og drapene er ikke lenger noe som kun hrer hjemme p slettene i Afghanistan, eller i de trange gatene i Bagdad. Det er ikke bare surrealistiske bilder fra langt der borte p nyhetene.

Bilde av terroristen dukker opp i en artikkel i lpet av helgen. Jeg ser han i ynene. Det eneste vi har til felles er at vi begge en gang var uskyldige barn, vi levde i samme univers, og vi visste at vi begge kommer til d en dag i fremtiden. Det var den eneste frykten vi hadde. Vi ble begge fdt under den samme himmelen som brer seg over Irak, Afghanistan, Norge, Beirut og Paris, kjrlighetens by.

I bakvendtland



Jeg tror jeg lever i bakvendtland. For i Norge leser jeg kommentarer om svartingene som kommer til landet og snylter p staten. Om at de ikke jobber og bare krever og krever. "F muslimjvlene hjem" str det i en publisert melding.

I dag kom jeg p kontoret klokken tte. Som vanlig mtte jeg p Fatima. En 59 r gammel dame fra Irak. Jeg mter henne tre ganger i uken, samme tid hver gang. Fatima tar buss fra Furuset klokken 05.30 for vre hos oss klokken 06.00. Innen klokken tte lukter det blomsterhage av lokalene. Da pakker hun sine saker og reiser videre til jobb nummer to. Hun forsrger fire barn, alene.

P plassen min setter jeg meg bak skjermen og klikker meg inn p VG og leser i et nytt kommentarfelt at muslimer ikke kan forvente at det skal selges halamat over alt, at de er noen kravstore idioter. En skriver til og med at svinemat snart vil bli fjerna fra butikkene p grunn av muslimjvlene.

I lunsjen gr jeg ned p Burger King for bestille en Crispy Chicken burger, min favoritt. Bak disken str Jane, en 20 r gammel nigeriansk student, og bak henne igjen str Zeinub, en muslimsk palestiner, som legger bacon p burgeren til Eirik som str foran meg i ken. Med hijaben p og et smil om munn pakker hun burgeren og legger den i hylla som indikerer at maten er klar. Zeinub har vokst opp med koranen som en hovedregelbok. I den str det tydelig at svinekjtt er haram. Men hun bryr seg ikke om hva Eirik spiser, men hun velger selv ikke spise det kjttet. Zeinub er en 22 r gammel jus-student. Om tre r kan hun ske drmmestillingen i Flyktninghjelpen som juridisk rdgiver. Hun vil vre med gjre verden til et bedre sted. Det er det hun drmmer om.

S raskt jeg er ferdig med burgeren min, kommer en annen dame fra Irak, Sarah, hun rydder bort matbrettet mitt, og srger for at bordet er rent igjen til neste kunde.

Jeg hopper i en taxi og hilser p Omar, en norskpakistaner som har bodd i Norge i snart 30 r. Han kom til Norge som 18-ring. Siste 10 rene har han kjrt taxi i Oslo, det er viktig for han forsrge barna gjennom studietiden. Hans eldste snn er snart ferdig sivilingenir vedNTNU, og datteren har en bachelorgrad fra BI, hun er eiendomsmegler.

Omar kjrer meg til Rdelkka legesenter. Etter en konsultrasjonstime hos fastlegen min Bashir, som for 15 r siden kom fra Syria med familien, trasker jeg ned p kontoret igjen.

Kontoret deler jeg med min bror som ogs er min forretningspartner. Han er en av landets mest talentfulle designere.

Jeg titter over pulten hans og ser at han jobber p et nytt prosjekt. En redningsdrone som er designet for redde mennesker som havner i utfordrende situasjoner. Broren min er 33 r gammel, han kom til Norge som 5-ring og bor med sin norske kone og deres to dtre. Han er fra Iran.

Jeg leser igjen kommentarfeltene, og jeg stusser over det jeg leser, for den verden jeg leser om er ikke den jeg lever i. Jeg tror jeg lever i bakvendtland.

Familien Ahmad er forberedt p d



Om tre dager skal Zainab (3) p "ddsreisen" mellom Tyrkia og Hellas

Natt til sndag ankom jeg Bodrum, den velomtalte turistbyen sr i Tyrkia. P flyet var det god stemning, det jeg liker kalle for syden-stemning. Det er da passasjerene klapper nr flyet lander. Det er da de eldre er litt smfulle allerede p p vei til destinasjonen de skal tilbringe en uke av livet, og nyte det.

P flyplassen i Bodrum lper barna rundt, det er en fin blanding av norske og andre europeiske som i felleskap gikk om bord p flyet i Istanbul. De nrmest skriker av glede, aller mest gleder de seg til bade.

Det var frst morgenen etter ankomst jeg fikk sett byen. Det var mrkt og jeg var trtt under taxi-turen innover. Byen lyser opp av hvite, gresk-inspirerte hus. Fine, vakre hager med mye grnt. En fantastisk kystby. Langs promenaden ved marinaen er det grnne felt som skiller mellom gangveien og den enveiskjrte gaten. P plenen etter noen hundre meter gange, ser jeg en liten jente ligge sove, mens faren forsker surre et pledd godt rundt henne. Hun heter Zainab, sier faren p arabisk, i det jeg fr ye p den vesle jenta.

Hun ser stvete ut, et tydelig preg av et langt opphold utendrs, uten tilgang til dusj eller andre sanitre fasiliteter. Klrne hennes er ikke vasket p lenge, kanskje ikke engang byttet p flere uker. Faren ser like sliten ut.

Nr hun pner ynene treffer jeg blikket hennes og ser de nydelige gyldenbrune ynene. S uskyldig. De mrke krllete hret hennes er bustete og stvete. Hun er fremdeles trtt.

Rundt seg har de en strre familie som bestr av bestefar og bestemor til lille Zainab, samt onkel og to nieser. Moren hennes er begravet i Syria.

For tre mneder siden ble landsbyen familien Ahmad i flere generasjoner hadde bodd i bombet. Det var angrep fra IS. I et av husene som ble hardest rammet var moren til Zainab, 24 r gamle Leila. Hun ble drept av bomben, mens Zainab og faren var beskte besteforeldrene i et nabohus.

Etter hendelsen og de kommende dagene med flere angrep daglig, bestemte familien seg for flykte. De kom i kontakt med smuglere som kunne f dem over til Tyrkia. De flyktet i to mneder fr de endte opp i Bodrum. I Bodrum har de bodd en mned i en park. Det har blitt det nye hjemmet til Zainab, inntil videre.

- Om tre dager reiser vi til Hellas, hvis gud vil, sier faren.

De har tigget p gaten og samlet det belpet de har manglet i en mned. Smuglerne skal ha 500 dollar pr. person.

Om tre dager skal Zainab p "ddsreisen" mellom Bodrum og Kos, i gummibt. I flge statistikken er det ikke mer enn 70% sjanse for at hun overlever turen. Dette er samme strekning hvor sterkt markerte Aylan, gutten i rdt og bltt druknet, han ble senere funnet ved en strand nr Bodrum.

Flere hundre barn, kvinner og menn har ddd p denne strekningen i hp om et bedre liv p den andre siden. Om tre dager setter familien til Zainab seg p en gummibt i hp om det samme.

En viktig festdag

I dag skal finstasen p for nrmere 200 000 barn, kvinner og menn. Duften av midtstlige retter siger langs gatene. Guttene har tatt p skjorte og bukse, mens jentene har p favorittkjolen. Kvinnene er sminket og neglene er fikset. Mennene i dress eller hvite, rene drakter. Det er siste fastedag i Ramadan-mneden. Eid al-fitr.

Det er tredagers feiring. Tradisjoneltsett feires den med bnn, fantastisk god mat og mye familiebesk.

Det er vakkert se i Oslos gater i dag. Muslimer i alle farger i finstasen, barna lpet etter hverandre og leker. foreldrene brer p poser med ferdigstilt mat som skal nytes p kvelden. P kafeene er mange samlet allerede til lunsj. Mange benytter den denne delen av dagen til beske venner, slik at det blir tid for familie senere. Ilpet av tre dager m "alle" beskes. Gaver m gis, og veldig mye penger gr til veldedige forml denne dagen.

Fastetiden er for mange den mest hellige mneden i ret. Fastingen er i hovedsak ment for renske kroppen, men ogs for at folk skal sette mer pris p maten de har. Mange sender varme tanker til land hvor mat ikke florerer, hvor barn sulter daglig. Og med tankene sendes mye penger. Det bringer bde lykke og personlig glede for muslimer nr de hjelper andre. Det kan vre via kjente organisasjoner eller egne kanaler til egne hjemland.

I dag vil Oslos gater bre preg av feiringen. Det er en viktig dag for mange, nrmere 200 000 muslimer i Norge. Eid Mubarak.

Afghanistan-tolker kan avslre norske forsvarshemmeligheter




Tolkene kom inn p en kvote som er satt for bevare norske interesser. Det var ingen sympatisak. Og n er det over 50 lokalt ansatte som str igjen p bar fot i Afghanistan

Etter flere rs erfaring fra Forsvaret, blant annet som operatr, etterretningsanalytiker og liaison var jeg i 2011 med p en skalt screening-prosess sammen med Forsvarets sikkerhetsavdeling (FSA). Screening gr ut p intervjue alle lokalt ansatte ved de norske militre leirene i Afghanistan, kartlegge, analysere og vurdere sikkerheten rundt hver enkelt. Min oppgave under oppdraget var stille med sprkkapasitet og kulturforstelse.

Ogs min operasjonelle kompetanse fra tidligere besk i Afghanistan kom til nytte under samtalene.

2011 var ret Norge for frste gang hadde gitt signaler om at det blir en uttrekning av styrkene i lpet av f r. Fokuset under oppdraget var sprsmlet om hva som vil skje med tolkene ved uttrekning. Det var det ingen andre som hadde tenkt p.

I Norge hadde vi to forberedelsesdager hvor vi blant annet mtte ledelsen i FSA. Jeg nevner ingen navn p norske offiserer i denne bloggen.

Nektet sttte

Under mtet med FSA-ledelsen ble det spurt om de lokalt ansattes fremtid. Hva vil skje med dem?

Svaret var noe vagt, men det som kom veldig klart frem var at ingen av tolkene eller de andre lokalt ansatte ville f verken f opphold eller sttte til finne seg til rette i trygge omgivelser i Afghanistan. Det var rett og slett ingen plan for dem. De var ikke med i Norges exit-strategi.Dette var selvflgelig ikke noe FSA bestemte, men det var ord fra hyere hold som ble videreformidlet.

I Afghanistan: etter ha gjennomfrt en rekke samtaler med de lokalt ansatte, fant vi raskt ut at alle som hadde jobbet for NATO var utsatt for en reell fare. Flere hadde brev som bevis, andre hadde historier om hvordan de allerede hadde hvert utsatt for trusler.

Det kom til og med frem at lokale politisoldater (NATO-venner) ved flere anledninger hadde kalt flere lokalt ansatte for vantro og andre nedlatende ord.

Ved flere anledninger skrev mine kolleger og jeg brev oppover i systemet. Ingen nsket ta tak i saken. Ingen ville legge en plan for dem. Det ble kun referert til den eksisterende arbeidskontrakten som ikke ga noe garanti for deres fremtid.

Det mange ikke forstr i denne saken er at ingen, verken norske soldater eller lokalt ansatte ante at Norge ville trekke ut av Afghanistan s raskt. I 2011 s vi for oss vre i landet til 2020, minst.

Saken ble et hett tema internt i Forsvaret. Flere soldater og offiserer som hadde knyttet sterke bnd til de lokale tolkene og ansatte nsket gjre mer. Mange syntes det var helt horribelt at gutta som var en del av oss ikke skulle f noe mer sttte fra Norge.

Medias makt

Det var i samme periode jeg leste om en tolk som hadde blitt brukt av E-tjenesten i Irak. Han hadde ikke ftt tilbud om opphold i Norge etter jobben og mente selv at han var utsatt for ekstrem fare. Denne saken ble fulgt opp av VG.

Da jeg leste saken tipset jeg journalisten og fortalte om tolke-situasjonen vi stod midt opp i. Noe som lignet p den han allerede skrev om bare mye strre og mer omfattende.

VG skrev en stor sak, og det var det frst etter artikkelen politikere og flere i Forsvaret stod frem og begynte kreve at noe mtte gjres. Men ingen av rapportene vi hadde skrevet i forveien ble hrt. Kanskje ikke engang lest.

Etter VG-lekkasjen ble det satt opp en komite eller en arbeidsgruppe satt sammen av UD, FD, JD og UDI. Gruppen skulle sammen jobbe for finne en lsning. Jeg beskte gruppen ved en anledning og holdt en brief om situasjonen i Afghanistan og hvilken trussel vre lokalt ansatte var utsatt for.

Det som ble prioritert var tolker som satt p informasjon som kunne skade norske interesser. Det frste som skulle gjres var hente denne gruppen til Norge. Dette var tolker som hadde jobbet s lenge med Forsvaret at de kjente til rutiner og hadde informasjon ikke engang alle soldatene besatt. Alts gradert informasjon.

Det var da det ble kjent at fire tolker fr opphold i Norge. VG og andre presset hardere p, og flere politikere ble engasjert og begynte stille krav til regjeringen. Etter mye frem og tilbake ble ytterligere 17 tolker hentet til Norge. Mange av disse satt p kritisk informasjon og kunne ha solgt det videre. I og med at Norge fremdeles hadde styrker i Afghanistan ble det besluttet at norske myndigheter hadde bedre kontroll p informasjonen om den gruppen kom til Norge.

Svrt lite sympati spilte inn i tolke-saken, som den er kjent som. De som fikk opphold grunnet norske interesser og for ha kontroll p kritisk informasjon som befant seg blant dem, ikke fordi de hadde kjempet sammen med norske soldater. Eller at de hadde ofret livene sine for det norske oppdraget.

Bom

Minst en av tolkene som satt p svrt hyt gradert informasjon str fortsatt igjen i Afghanistan. Denne tolken sitter p informasjon som krever minst graderingen hemmelig i Norge for kunne besitte. Her har norske myndigheter bommet totalt. Og rsaken er at UDI har satt grenser som kun vil gi oppholds muligheter til tolker som har jobbet s og s lenge for Forsvaret. Tolkene m ogs oppfylle kravene som blant annet sier at de ikke sluttet fr en fastsatt dato.

Tolken jeg forteller om kom akkurat ikke med i kvoten av slike rsaker og er n igjen i Afghanistan, i kanskje en av de farligste omrdene og kjemper for sitt eget liv. Da spr jeg norske myndigheter: Hva gjr dere nr han selger informasjon om norsk elektronisk krigfring, for redde sitt eget liv?

Minst 50 lokale som har jobbet for norske myndigheter str igjen i Afghanistan. De lever under tffe kr. Det ha jobbet for norske myndigheter har satt livene deres i en enorm fare. Hva skjer egentlig med de n?


Samtale med tolken som er nevnt i bloggen:






Tegningen som sier alt om Syria-konflikten

Alt for mange barn blir berrt av konfliktene i Midtsten og deler av Afrika. Konflikter som ikke ser ut til ha noen ende. Konflikter som vi bryr oss om p papiret, men ikke i praksis.




Jeg var nylig i Libanon og beskte flyktninger fra bde Syria og Palestina.

Det er fantastisk hvordan barn klarer tilpasse seg de vanskelige hverdagene. De tffe krene. Men det er begrenset hvor lenge de takler det.

Jeg mtte en mor med to dtre. Begge dve. Hun flyktet fra Syria for tre r siden. I Libanon bor familien i en flyktningleir. Men jentenes strste drm er reise tilbake til Syria. Vr vakre Syria, sier moren.

Hrselsproblemet til jentene kan lses med hreapparat, noe familien har ftt kjpt med sparepengene. Men siden batteriene koster s mye, har de ikke mulighet til bruke apparatene. De ligger i en skuff. Jentene nsker seg ikke nye klr eller leker. De nsker seg batterier, snn at de kan hre igjen, hre hva vennene sier nr de leker, hva lreren sier nr hun underviser.

Jentene gr p en skole som underviser flyktningbarn etter skolens pningstider. Det er ofte snn i Libanon. Ettersom landet har tatt i mot 1.5 millioner flyktninger de siste fire rene har hele landet blitt ndt til tilpasse seg den enorme innvandringen. Skolen har ikke mulighet til tilrettelegge undervisningen for jentene. S jentene leser lepper og prver flge med p niv med de andre barna.

Syrere elsker landet sitt. De nsker vende hjem nr de har mulighet. Al-Assad-regimet er ikke et problem for mange lenger. De nsker bare sin Syria tilbake. Slik den engang var. Fredelig og vakker.

Norge m gjre mer
I forhold til mange andre land har ikke Norge gjort s mye for syriske flyktninger. Landet er i en alvorlig krise. Dette er mennesker som har ftt livene sine revet fra seg. I stedet for vre stolt over minibidraget som skal sendes til Irak og trene opp en militrtropp, s br Norge heller tenke ut lsninger i Syria. Ta den fredsrollen vi alltid har hatt og gjre noe nyttig. Ta ansvar. Det er faktisk et samfunnsansvar alle land br ha, og spesielt Norge i spissen. Det er srge for at frrest mulig folk dr.

3500 flyktninger fra Syria er tall som vi br vr flaue over. Vi har s mye plass i landet vrt. Vi er strukturerte, belyste. Vi er en nasjon med en enorm styrke. Men hvorfor gjr vi minst? Sverige har tatt imot 65000 flyktninger fra Syria de siste rene.

Vi m pne drene for folk i slike situasjoner. Norge m fortsette vre den nasjonen som er ledende nr det kommer til krisehjelp, folkehjelp og den slags. Vi har en posisjon vi br vre stolte av. Men den tilliten Norge har hatt i verdenssamfunnet i alle r er i ferd med svekkes.

Jeg kan gjenfortelle mange sterke historier som har jeg hrt i min tid som journalist. Men denne gangen nsker jeg bare vise en tegning som en liten jente viste til meg. For meg s sier tegningen alt om situasjonen i Syria. Og nr en liten jente tegner dette i stedet for tegne en prinsesse, da er situasjonen for meg svrt alvorlig.

Derfor velger de Jihad



Det er ikke religionen det er noe feil med, det er samfunnet.

Islam blir beskyldt nr vi snakker om terrorister. Mange tror Islam sttter massedrap og ekstrem vold mot andre mennesker.

Det er feil. Det er ikke religionen som dreper, det er mennesket. Det mennesket kan vre kristen, buddhist, muslim eller hva som helst annet. Ekstremister finnes blant alle religioner og hudfarger.

Muslimske ekstremister

Men vi m tle at terrorister kaller seg muslimer. Det er ingen Imam eller annen religis person som kan benekte det. Det er ingen som har rett til dmme hvem som er muslim eller ikke. S all den aktiviteten som har vrt, hvor Oslos muslimer gr tog for understreke at ekstremister som Profetens Ummah ikke er muslimer, synets jeg er undvendig. Det br vre en allmenn forstelse om at ikke alle muslimer er terrorister, men at mange terrorister er muslimer. Det er stor forskjell p de definisjonene. Det er bare trist at andre, fredelige muslimer m beskytte seg selv mot fordommer.

S i stedet for bruke s mye energi p benekte at mange ungdommer fra det muslimske miljet har valgt reise til andre land for krige en hellig krig, m heller den energien brukes p f de p rett spor igjen. Vi m sprre oss selv hva det er som gjr at de velger den retningen. Vi m ikke skyve de til side bare for sette oss selv i riktig lys. Vi m erkjenne og vi m handle.

Jihadister er som kriminelle. Det er alltid en grunn til at de velger den feile veien. Det kan alltid kobles til miljet, samfunnssvikt, drlig oppvekst eller bare behovet for vre en del av noe strre.

Et delagt samfunn

Ungdommer med utenlandsk bakgrunn i Norge har lett for bli sttt ut av samfunnet. De vokser opp i et samfunn som har mangel p forstelse og kompetanse for deres kultur og bakgrunn.

Samtidig vokser de opp i et land som deltar i flere konflikter i verden. Ogs konflikter hvor mange uskyldige muslimer har blitt drept. Kriger som Afghanistan og Irak. Grunnet mangel p politisk rlighet og penhet i samfunnet, skaper man sin egen sannhet. Via Youtube og andre sosiale kanaler tar de til seg informasjon som de ikke fr via mediene i Norge.

Samfunnet, med god hjelp av media, beskylder Islam for alt som gr galt i verden. Norge sttter konflikter som resulterer i massedrap, men samtidig engasjerer de seg ikke nok i Palestina-konflikten, som gr utover s mange uskyldige mennesker. Dette er en hjertesak for alle muslimer.

Det er ikke vanskelig hjernevaske et ungt hode, nr samfunnet allerede har lagt grunnfundamentet.

Barn og ungdom med innvandrerbakgrunn p flges opp bedre i det norske samfunnet. Skolene m f bedre kunnskap om deres kultur. Alt kan ikke integreres. Det er mye kultur og historikk som ikke kan glemmes, bare for tilpasse seg det norske samfunnet. Men det m vre dialog, det m vre forstelse, det m vre gode oppflgingsrutiner.

Rekruttering

Sterke bilder fra konfliktene i Midtsten vekker sterke flelser. Mange muslimer sitter hjemme og ser sine egne bli drept p pne gater. Det vekker en patriotisk flelse.

Jeg har snakket med Jihadister og ftt denne forklaringen:

-Vi sitter hjemme i Norge og ser vre brdre og sstre bli drept. Norge gjr ingenting, og resten av verden ser ogs bare p. Vi vil krige for rettferdighet, sa en Syriafarer som var knyttet Al Nusra i 2013. Han er n drept.

En annen har forklart hele Midtsten som sitt hjemland. At angrep mot Syria, Irak eller Afghanistan resulterer i at han vil beskytte sitt folk.

Jeg tenker nr lille, fredelige Norge klarer rekruttere 7000 norske soldater til krigen i Afghanistan, uten et klart ml eller en klar plan, s klarer selvflgelig IS rekruttere 70 muslimer fra stlandet til en bevegelse som er s enorm som den er.

IS er p fremmarsj, og hvis ikke vi tar vre ungdommer p alvor i Norge, hvis vi ikke lar de komme til og fortsetter med marginalisering av minoriteter, vil vi bidra til kt tilslutning til IS. Vi m pne ynene og ta tak i det som str rett foran oss.

- Norge drepte mine kolleger


Fire falne soldater tas i mot p Gardermoen 1. juli 2010. Foto: Stian Lysberg Solum/NTB scanpix

I 2010 mtte jeg Jonas Gahr Stre i Afghanistan. Han var p en rundreise som utenriksminister og beskte de norske militrleirene.

Det var knyttet stor spenning til storbesket, husker jeg. Vi hadde s mange sprsml, og endelig var det noen som kunne svare.

Personlig har jeg alltid vrt, og er fremdeles, en stor tilhenger av Stre.

Under et innlegg han holdt for soldatene ble han stilt flere av sprsmlene soldatene hadde grublet lenge p.

En av gutta reiste seg opp og spurte hva Norge egentlig gjorde i Afghanistan. Ikke noe konkret svar. En annen lurte p hvorfor norske myndigheter ikke innrmmet at Norge var i krig. Utenriksministeren var taus. Han hadde ingen gode svar.

Taushet kommer av uvitenhet

Taushet er typisk norsk politikk, og politikere kommer nesten alltid unna med det. I Norge er vi ikke kritiske nok til politiske valg, ingen stiller de store sprsmlene s lenge skatten, boligmarkedet og et par andre hjertesaker holder en stabil kurs. Vi flytter ikke blikket ut av landets grenser og ser p det store bildet.

Taushet kommer av uvitenhet, og det er uvitenhet som tok livet av ti norske soldater, mine kolleger og noen andres familiemedlemmer, venner eller bekjente. I tillegg til vre egne, mistet ogs alt for mange afghanske barn, kvinner og menn livet i den betydningslse krigen som pgikk i den norsk-kontrollerte provinsen, Faryab.

Min frste reise til Afghanistan var i 2008, lite var jeg kjent med situasjonen p den tiden. Jeg hadde nylig begynt jobbe i Etterretningsbataljonen, bare 20 r gammel, og visste lite om hva som skulle mte meg.

P den frste ferden srover mtte jeg en relativ rolig provins der Norge sto ansvarlig for sikkerhet og utvikling. ret etter kom jeg tilbake til et forverret sted med kt fiendtlig aktivitet og en forverret infrastruktur.

Det samme skjedde da jeg kom tilbake to r senere. Sikkerheten i provinsen var da i hyere grad svekket, og fienden hadde ftt enda sterkere fotfeste i omrder som tidligere var betraktet som trygt.

Jeg mener at den negative utviklingen skyldtes mangel p kompetanse, kulturforstelse og strategi. Det norske forsvaret visste ikke om de skulle hjelpe befolkningen, bygge opp den afghanske hren, eller drive jakt p opprrsledere.

Ingen klare retningslinjer var satt, og det var litt opp til sjefen p bakken avgjre.

Sjefen p bakken ble byttet ut hver sjette mned. Bde for afghanske samarbeidspartnere og norske soldater virket det som om vi bare skulle vise tilstedevrelse og deltakelse i NATOs bidrag. Ingen struktur, ingen langsiktig plan.

Vi kan ikke reise til et fremmed land og lre de norsk

I revis har nordmenn forskt lre afghanere hvordan de skal fre krig, hvordan de skal gjennomfre operasjoner p den norske mten - og den norske kulturen er hjemme i Norge.

Nr en 25 r gammel fenrik fra Norge er i en posisjon hvor han skal lre en 50 r gammel afghansk oberst hvordan man skal fre krig, sier det seg selv at oppdrag Afghanistan ikke vil lykkes.

Krigen mot terror er annerledes. Terrorister tenker smart, de har smarte lsninger, de skjuler seg godt og de er overraskende sterke. Dagens krig er mer innviklet, det er mye kultur og religion involvert. I Afghanistan har opprrerne flere tir med krigserfaring. De bruker gamle taktikker som ogs ble brukt mot russerne. P samme mte som de fikk russerne til forlate landet med halen mellom bena, klarte de det samme med NATO.

Norsk politikk har i alle r undervurdert styrken til opprrsgruppene.

Afghanske opprrere er uslelige, det kostet ti norske liv, fr vi erklrte nederlag.

Og nederlaget var at vi forlot et gigantisk prosjekt da prosjektet var p sitt verste.

Hvem slss vi mot?

I Faryab var det f som hadde direkte tilknytning til offisielle Taliban-grupperinger. Men lokalt kaller afghanere opprrere for Taliban, da de assosieres med fiendtlig aktivitet.

Vi sloss sjelden mot Taliban i lpet av perioden i Afghanistan. Det var religise banditter med vpen som var vr fiende. Norske politikere forstod ikke dette fr veldig sent.

Mange klarer ikke skille mellom Taliban og andre opprrsgrupper, og dette var ogs en av Norges store feil. Enorme ressurser ble brukt p lokalt opprr, mens Taliban andre steder i landet vokste.

Meningslst

Dette er bare noen av rsakene til hvorfor oppdrag Afghanistan mislyktes. Vi gjorde vondt verre. Ingen betydelig utvikling er se i den norske teigen i dag. Opprrerne har aldri hatt s stor kontroll som de har n, og det var p det verste tidspunktet vi valgte forlate deleggelsene vi hadde stelt i stand.

Befolkningen som p et tidspunkt var hpefulle, mistet hpet.

Norge er kun en enorm skuffelse blant befolkningen i Faryab-provinsen.

Oppdraget var meningslst.

S til dere politikere som sier at norske soldater falt for en god sak: Dere lyver.

De falt meningslst. Og jeg skylder p deres uvitenhet og drlige vurderinger.

Samtidig str dere til ansvar for mange sivile liv, barn, kvinner og menn, som mtte betale med livet for norsk, feilet politikk.