hits

- Norge drepte mine kolleger

kommentarer


Fire falne soldater tas i mot på Gardermoen 1. juli 2010. Foto: Stian Lysberg Solum/NTB scanpix

I 2010 møtte jeg Jonas Gahr Støre i Afghanistan. Han var på en rundreise som utenriksminister og besøkte de norske militærleirene.

Det var knyttet stor spenning til storbesøket, husker jeg. Vi hadde så mange spørsmål, og endelig var det noen som kunne svare.

Personlig har jeg alltid vært, og er fremdeles, en stor tilhenger av Støre.

Under et innlegg han holdt for soldatene ble han stilt flere av spørsmålene soldatene hadde grublet lenge på.

En av gutta reiste seg opp og spurte hva Norge egentlig gjorde i Afghanistan. Ikke noe konkret svar. En annen lurte på hvorfor norske myndigheter ikke innrømmet at Norge var i krig. Utenriksministeren var taus. Han hadde ingen gode svar. 

Taushet kommer av uvitenhet

Taushet er typisk norsk politikk, og politikere kommer nesten alltid unna med det. I Norge er vi ikke kritiske nok til politiske valg, ingen stiller de store spørsmålene så lenge skatten, boligmarkedet og et par andre hjertesaker holder en stabil kurs. Vi flytter ikke blikket ut av landets grenser og ser på det store bildet. 

Taushet kommer av uvitenhet, og det er uvitenhet som tok livet av ti norske soldater, mine kolleger og noen andres familiemedlemmer, venner eller bekjente. I tillegg til våre egne, mistet også alt for mange afghanske barn, kvinner og menn livet i den betydningsløse krigen som pågikk i den norsk-kontrollerte provinsen, Faryab.

Min første reise til Afghanistan var i 2008, lite var jeg kjent med situasjonen på den tiden. Jeg hadde nylig begynt å jobbe i Etterretningsbataljonen, bare 20 år gammel, og visste lite om hva som skulle møte meg. 

På den første ferden sørover møtte jeg en relativ rolig provins der Norge sto ansvarlig for sikkerhet og utvikling. Året etter kom jeg tilbake til et forverret sted med økt fiendtlig aktivitet og en forverret infrastruktur.

Det samme skjedde da jeg kom tilbake to år senere. Sikkerheten i provinsen var da i høyere grad svekket, og fienden hadde fått enda sterkere fotfeste i områder som tidligere var betraktet som trygt.

Jeg mener at den negative utviklingen skyldtes mangel på kompetanse, kulturforståelse og strategi. Det norske forsvaret visste ikke om de skulle hjelpe befolkningen, bygge opp den afghanske hæren, eller drive jakt på opprørsledere.

Ingen klare retningslinjer var satt, og det var litt opp til sjefen på bakken å avgjøre.

Sjefen på bakken ble byttet ut hver sjette måned. Både for afghanske samarbeidspartnere og norske soldater virket det som om vi bare skulle vise tilstedeværelse og deltakelse i NATOs bidrag. Ingen struktur, ingen langsiktig plan.

Vi kan ikke reise til et fremmed land og lære de norsk

I årevis har nordmenn forsøkt å lære afghanere hvordan de skal føre krig, hvordan de skal gjennomføre operasjoner på den norske måten - og den norske kulturen er hjemme i Norge. 

Når en 25 år gammel fenrik fra Norge er i en posisjon hvor han skal lære en 50 år gammel afghansk oberst hvordan man skal føre krig, sier det seg selv at oppdrag «Afghanistan» ikke vil lykkes.

Krigen mot terror er annerledes. Terrorister tenker smart, de har smarte løsninger, de skjuler seg godt og de er overraskende sterke. Dagens krig er mer innviklet, det er mye kultur og religion involvert. I Afghanistan har opprørerne flere tiår med krigserfaring. De bruker gamle taktikker som også ble brukt mot russerne. På samme måte som de fikk russerne til å forlate landet med halen mellom bena, klarte de det samme med NATO.

Norsk politikk har i alle år undervurdert styrken til opprørsgruppene.

Afghanske opprørere er uslåelige, det kostet ti norske liv, før vi erklærte nederlag.

Og nederlaget var at vi forlot et gigantisk prosjekt da prosjektet var på sitt verste.  

Hvem slåss vi mot?

I Faryab var det få som hadde direkte tilknytning til offisielle Taliban-grupperinger. Men lokalt kaller afghanere opprørere for Taliban, da de assosieres med fiendtlig aktivitet. 

Vi sloss sjelden mot Taliban i løpet av perioden i Afghanistan. Det var religiøse banditter med våpen som var vår fiende. Norske politikere forstod ikke dette før veldig sent. 

Mange klarer ikke å skille mellom Taliban og andre opprørsgrupper, og dette var også en av Norges store feil. Enorme ressurser ble brukt på lokalt opprør, mens Taliban andre steder i landet vokste.

Meningsløst

Dette er bare noen av årsakene til hvorfor «oppdrag Afghanistan» mislyktes. Vi gjorde vondt verre. Ingen betydelig utvikling er å se i den norske teigen i dag. Opprørerne har aldri hatt så stor kontroll som de har nå, og det var på det verste tidspunktet vi valgte å forlate ødeleggelsene vi hadde stelt i stand.

Befolkningen som på et tidspunkt var håpefulle, mistet håpet.

Norge er kun en enorm skuffelse blant befolkningen i Faryab-provinsen.

Oppdraget var meningsløst. 

Så til dere politikere som sier at norske soldater falt for en god sak: Dere lyver.

De falt meningsløst. Og jeg skylder på deres uvitenhet og dårlige vurderinger.

Samtidig står dere til ansvar for mange sivile liv, barn, kvinner og menn, som måtte betale med livet for norsk, feilet politikk.